Esaias 1-4

Det Norsk Bibelselskap 1930

1 Dette er de syner som Esaias, sønn av Amos, så om Juda og Jerusalem i de dager da Ussias, Jotam, Akas og Esekias var konger i Juda.

² Hør, I himler, og lytt til, du jord! For Herren taler: Barn har jeg opfødd og fostret; men de er falt fra mig.

³ En okse kjenner sin eiermann, og et asen sin herres krybbe; Israel kjenner intet, mitt folk forstår intet.

⁴ Ve det syndige folk, det folk med tung misgjerning, den yngel av ugjerningsmenn, de vanartede barn! De har forlatt Herren, har foraktet Israels Hellige, er veket fra ham.

⁵ Hvorfor vil I la eder slå fremdeles? Hvorfor øker I eders frafall? Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt.

⁶ Fra fotsåle til hode er der intet helt på det; sår, buler og friske slag! De er ikke klemt ut og ikke forbundet og ikke utbløtt med olje.

⁷ Eders land er en ørken, eders byer opbrent med ild; eders jord opetes av fremmede for eders øine, og en ørken er der, som efter fremmedes herjing.

⁸ Bare Sions datter er blitt igjen som en løvhytte i en vingård, som en vekterhytte på en agurkmark, som en kringsatt by.

⁹ Hadde ikke Herren, hærskarenes Gud, levnet oss en liten rest, da var vi som Sodoma, da lignet vi Gomorra.

¹⁰ Hør Herrens ord, I Sodomafyrster! Lytt til vår Guds lov, du Gomorra-folk!

¹¹ Hvad skal jeg med eders mange slaktoffer? sier Herren; jeg er mett av brennoffer av værer og av gjøkalvers fett, og til blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst.

¹² Når I kommer for å vise eder for mitt åsyn, hvem har da krevd dette av eder at I skal nedtrede mine forgårder?

¹³ Kom ikke mere frem med tomt matoffer! Det er mig en vederstyggelig røkelse. Nymåne og sabbat, festlig forsamling - jeg tåler ikke høitid og urett sammen.

¹⁴ Eders nymåner og fester hater min sjel, de er blitt mig en byrde; jeg er trett av å bære dem.

¹⁵ Og når I breder ut eders hender, skjuler jeg mine øine for eder; om I enn beder meget, hører jeg ikke; eders hender er fulle av blod.

¹⁶ Tvett eder, rens eder, ta eders onde gjerninger bort fra mine øine, hold op å gjøre det som er ondt!

¹⁷ Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett, vis voldsmannen på rett vei, hjelp den farløse til hans rett, før enkens sak!

¹⁸ Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.

¹⁹ Er I villige og hører, skal I ete landets gode ting,

²⁰ men er I uvillige og gjenstridige, skal I bli opett av sverdet; for Herrens munn har talt.

²¹ Hvor den er blitt til en horkvinne, den trofaste by, som var full av rett, hvor rettferd hadde hjemme, og nu - mordere!

²² Ditt sølv er blitt til slagger, din vin blandet op med vann;

²³ dine førere er oprørere og tyvers stallbrødre; enhver av dem elsker bestikkelse og jager efter gaver; den farløse hjelper de ikke til hans rett, og enkens sak tar de sig ikke av.

²⁴ Derfor sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, Israels Veldige: Ve! Jeg vil kjøle min harme på mine motstandere og ta hevn over mine fiender.

²⁵ Og jeg vil igjen ta mig av dig og smelte ut dine slagger som med lutsalt og skille ut alt ditt bly.

²⁶ Og jeg vil atter gi dig slike dommere som i førstningen og rådsherrer som i begynnelsen; derefter skal du kalles rettferdighetens stad, en trofast by.

²⁷ Sion skal forløses ved rett, og de omvendte der ved rettferdighet.

²⁸ Men undergang skal ramme alle overtredere og syndere, og de som forlater Herren, skal omkomme;

²⁹ for de skal få skam av de eketrær som er eders lyst, og I skal bli til skamme ved de haver som I har så kjær;

³⁰ for I skal bli som en ek med visne blad og som en have uten vann.

³¹ Og den sterke skal bli til stry, og hans gjerning til en gnist, og de skal brenne begge tilsammen, og der er ingen som slukker.

2 Det ord som Esaias, sønn av Amos, mottok i et syn om Juda og Jerusalem.

² Og det skal skje i de siste dager^[a], da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høit hevet over alle høider, og alle hedningefolk skal strømme til det.

³ Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå op til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.

⁴ Og han skal dømme mellem hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag, og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mere lære å føre krig.

⁵ Jakobs hus! Kom, la oss vandre i Herrens lys!

⁶ For du har forkastet ditt folk, Jakobs hus, fordi de er fulle av Østerlands kunster og spår av skyene som filistrene, og mennesker av fremmed ætt drar de inn i landet i mengde.

⁷ Deres land blev fullt av sølv og gull, og det er ingen ende på dets skatter; deres land blev fullt av hester, og det er ingen ende på dets vogner;

⁸ deres land blev fullt av avguder; de tilbeder sine henders verk, det deres fingrer har gjort.

⁹ Og mennesket blir bøiet, og mannen ydmyket - tilgi dem ikke!

¹⁰ Gå inn i fjellet og skjul dig i støvet for Herrens gru og for hans høihets herlighet!

¹¹ Menneskets stolte øine blir ydmyket, og mennenes stolthet blir bøiet, og Herren alene er høi på den dag.

¹² For Herren, hærskarenes Gud, har satt en dag til dom over alt stolt og høit og over alt ophøiet, så det blir ydmyket,

¹³ både over alle Libanons sedrer, de høie og ophøiede, og over alle Basans eker

¹⁴ og over alle de høie fjell og over alle de stolte høider

¹⁵ og over hvert høit tårn og over hver fast mur

¹⁶ og over alle Tarsis-skib og over alt som er fagert å skue.

¹⁷ Og menneskets overmot blir bøiet, og mennenes stolthet blir ydmyket, og Herren alene er høi på den dag.

¹⁸ Og avgudene - med dem er det helt forbi.

¹⁹ Og folk skal gå inn i fjellhulene og i jordens revner for Herrens gru og for hans høihets herlighet, når han reiser sig for å forferde jorden.

²⁰ På den dag skal menneskene kaste sine guder av sølv og gull, som de har gjort sig for å tilbede dem, bort til muldvarpene og flaggermusene

²¹ og gå inn i fjellkløftene og i berghulene for Herrens gru og for hans høihets herlighet, når han reiser sig for å forferde jorden.

²² Hold da op med å stole på mennesket, i hvis nese det bare er et pust! Hvad er han å akte for?

3 For se, Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, tar bort fra Jerusalem og Juda støtte og stav, hver støtte av brød og hver støtte av vann,

² helt og krigsmann, dommer og profet, spåmann og eldste,

³ høvedsmann over femti og hver høit aktet mann, rådsherre og håndverksmester og kyndig åndemaner.

⁴ Og jeg vil sette barn til styrere over dem, og guttekåthet skal herske over dem.

⁵ Blandt folket skal den ene undertrykke den andre, hver mann sin næste; den unge skal sette sig op mot den gamle, den ringeaktede mot den høit ærede.

⁶ Når en da tar fatt på en annen i hans fars hus og sier: Du har en kappe, du skal være vår fyrste, og denne ruin^[b] skal være under din hånd,

⁷ så skal han samme dag svare og si: Jeg vil ikke være læge, og i mitt hus er det intet brød og ingen klær; I skal ikke sette mig til folkets fyrste.

⁸ For Jerusalem snubler, og Juda faller, fordi deres tunge og deres gjerninger er mot Herren, de trosser hans herlighets øine.

⁹ Uttrykket i deres ansikter vidner mot dem, og om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, de dølger den ikke; ve deres sjeler, for de volder sig selv ulykke!

¹⁰ Si om den rettferdige at det går ham godt! For han skal ete frukten av sine gjerninger.

¹¹ Ve den ugudelige! Ham går det ille; for det hans hender har gjort, skal gjøres mot ham selv.

¹² Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forførere, og den vei du skal gå, har de ødelagt.

¹³ Herren treder frem for å føre sak, og han står der for å dømme folkene.

¹⁴ Herren møter i retten sitt folks eldste og dets høvdinger: I har avgnaget vingården! I har rov fra de fattige i husene hos eder!

¹⁵ Hvorledes kan I tråkke mitt folk ned og knuse de fattige? sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

¹⁶ Og Herren sa: Fordi Sions døtre er overmodige og går med kneisende nakke og lar øinene løpe om, går og tripper og klirrer med sine fotringer,

¹⁷ skal Herren gjøre Sions døtres isse skurvet, og Herren skal avdekke deres blusel.

¹⁸ På den dag skal Herren ta bort de prektige fotringer og soler^[c] og halvmåner^[d],

¹⁹ øredobbene og kjedene og slørene,

²⁰ hodeprydelsene og fotkjedene og beltene og lukteflaskene og tryllesmykkene,

²¹ signetringene og neseringene,

²² høitidsklærne og kåpene og de store tørklær og pungene,

²³ speilene^[e] og de fine linneter og huene og florslørene.

²⁴ Og det skal skje: I stedet for balsam skal det være stank, og for belte rep, og for kunstig krusede krøller skallet hode, og for vid kappe trang sekk, brennemerke for skjønnhet.

²⁵ Dine menn skal falle for sverdet, og dine helter i krigen.

²⁶ Og hennes^[f] porter klager og sørger, og utplyndret sitter hun på jorden.

4 Og syv kvinner skal på den dag ta fatt i én mann og si: Vårt eget brød vil vi ete, og i våre egne klær vil vi klæ oss; la oss bare kalles med ditt navn, ta bort vår vanære!

² På den dag skal Herrens spire være til pryd og herlighet, og landets frukt til stolthet og til pryd for de undkomne av Israel.

³ Og det skal skje: Den som blir igjen på Sion og levnes i Jerusalem, skal kalles hellig, hver den som er innskrevet til livet i Jerusalem -

⁴ når Herren får avtvettet Sions døtres urenhet og får vasket Jerusalems blodskyld bort fra dets midte ved doms ånd og renselses ånd.

⁵ Og over hvert sted på Sions berg og over dets forsamlinger skal Herren skape en sky og en røk om dagen og glans av luende ild om natten; for over alt herlig er det et dekke.

⁶ Og en hytte skal der være til skygge om dagen mot hete og til ly og skjul mot vannskyll og regn.