2 Korintierne 7

En Levende Bok

7 Kjære venner, Gud har lovet at vi skal få være hans eget folk. La oss derfor holde oss borte fra all synd, det være seg slikt som gjelder handlinger eller tanker. La oss vise respekt for det Gud har sagt og leve fullt og helt for ham.

Paulus gleder seg over at menigheten angrer

² Jeg ber enda en gang om at dere gir meg plass i hjertene. Jeg har ikke handlet urett, lurt eller utnyttet noen. ³ Dette sier jeg ikke for at dere skal føle dere skyldige. Nei, jeg har allerede sagt at jeg elsker dere uansett hva som skjer. ⁴ Jeg stoler fullt og helt på dere og er svært stolt over dere. Nå har dere virkelig oppmuntret meg og gjort meg jublende glad midt i alle vanskelighetene mine.

⁵ Da jeg kom fram til Makedonia, fikk jeg ikke ro over meg. Rundt meg var det stridigheter, og innvendig var jeg fylt av frykt og uro. ⁶ Men Gud, som oppmuntrer den som er nedtrykt, han møtte meg gjennom det at Titus kom. ⁷ Det var ikke bare det at han kom som gjorde meg glad. Nei, det som virkelig gledet meg, var at han selv hadde blitt oppmuntret hos dere. Nå kunne han fortelle at dere lengtet etter besøket mitt, at dere var lei dere over det som hadde skjedd og at dere fortsatt ville meg alt godt.

⁸ Jeg angrer ikke lenger på at jeg sendte mitt første brev til dere, selv om jeg en tid var bekymret for hvordan dere ville reagere på det jeg skrev. Jeg innså at deres fortvilelse snart ville gå over. ⁹ Nå er jeg i stedet glad, ikke for at dere ble lei dere, men fordi deres fortvilelse fikk dere til å vende om til Gud. Deres fortvilelse kom jo av at dere innså at dere hadde handlet galt mot Gud, og derfor skadet jeg ingen ved brevet mitt. ¹⁰ Den fortvilelsen Gud lar oss kjenne, virker slik at vi vender om til ham og får evig liv. Denne type fortvilelse vil ingen behøve å angre på. Vanlig menneskelig fortvilelse derimot, den driver oss mot døden. ¹¹ Husk på så mye godt det har kommet ut av den fortvilelsen Gud lot dere føle. Dere stilte dere straks på min side. Dere ble opprørt over den synden som mannen i menigheten hadde begått. Dere ble urolige for konsekvensene det kunne få. Dere har lengtet etter meg og ville følge rådene mine og straffe den skyldige. Ja, dere gjorde alt for å handle rett. ¹² Jeg skrev ikke brevet bare med tanke på den mannen som hadde syndet, eller på dere som måtte lide for det han gjorde. Jeg ville også at dere med Guds hjelp skulle innse hvor helhjertet dere egentlig støtter meg.

¹³ Den iveren dere nå viser, har virkelig oppmuntret meg. Dessuten ble jeg veldig glad for Titus sin skyld. Han var så lykkelig og lettet etter å ha truffet dere. ¹⁴ Jeg hadde allerede før snakket med Titus hvor stolt jeg er over dere, og jeg trengte virkelig ikke å skjemmes over dere. Alt jeg hadde sagt til Titus om dere, viste seg å være sant, akkurat som alt det andre er sant som jeg har sagt. ¹⁵ Han elsker dere nå mer enn noen gang, etter som han husker med hvilken respekt dere lyttet til ham og var villige til å følge rådene hans. ¹⁶ Ja, jeg er virkelig glad for at jeg så fullt og helt kan stole på dere.