2 Korintierne 10

En Levende Bok

Paulus forsvarer oppdraget som utsending

10 Noen av dere beskylder meg for å opptre som en feiging når jeg er hos dere. Modig er jeg bare når jeg er langt unna. Jeg har nå i brevet appellert til dere med den samme mildhet og godhet som vi finner hos Kristus. ² Nå håpet jeg virkelig at jeg skulle slippe å bruke mitt mot og min autoritet når jeg kommer til dere. Det er jeg nemlig beredt til å gjøre dersom jeg må gå imot dem som påstår at jeg blir drevet av egoistiske motiv. ³ Visst nok lever jeg her i verden, men jeg kjemper ikke med jordiske metoder. ⁴ Nei, de våpen jeg bruker i min åndelige kamp, er Guds mektige kraft. De som kan bryte ned alle sterke festningsverk som vi i tankene våre bygger opp. ⁵ Jeg bryter ned alle stolte argumenter, alt som går imot det vi vet om Gud. Hver tanke tar jeg til fange og tvinger den til å være lydig mot Kristus. ⁶ Jeg er beredt til å straffe alle dem som fortsatt nekter å være lydige mot Kristus, etter at resten av dere har begynt å være lydig mot ham.

⁷ Problemet med dere er at dere vurderte menneskene på en overfladisk måte. Dere må forstå at jeg og mine medarbeidere tilhører Jesus Kristus like mye som disse som så stolt sier: ”Vi tilhører Kristus”.^{[a] 8} Ja, som utsending for Herren Jesus kunne jeg skryte enda mer med den autoritet jeg har fått av ham, en autoritet som er til for å styrke troen deres, ikke for å straffe dere. Jeg ville likevel ikke bli anklaget for noen overdrivelse. ⁹ Jeg vil ikke at det skal virke som om det bare er i brevs form jeg kan opptre med myndighet. ¹⁰ Noen hos dere sier: ”Brevene hans er fulle av autoritet og kraft, men når han dukker opp i egen person, er han feig, svak og ikke mye å høre på.” ¹¹ De som snakker på denne måten, må skjønne at jeg er innstilt på å handle ut fra autoriteten jeg har når jeg er fjernt unna. Den samme autoritet som jeg bruker i brevene mine.

¹² Jeg kan ikke tenke meg å sammenligne eller likestille meg med de personene som bare framhever seg selv hos dere. De mangler nødvendig selvkritikk og lar ikke andre vurdere det de har utrettet. Så dumt! ¹³ Nei, jeg vil bare rose og ære meg over å ha utført oppdraget som Gud har gitt meg. Han har gjort meg til sin utsending. I det oppdraget inngikk kallet til å nå fram helt til dere. ¹⁴ Dersom jeg bruker autoriteten min til å advare dere, går jeg likevel ikke ut over oppdraget jeg har fått. Jeg og mine medarbeidere var de første som kom til Korint med det glade budskapet om Kristus. ¹⁵ For det arbeidet vil jeg ikke innkassere æren som andre troende har utrettet blant dere. Men etter som troen vokser seg sterkere hos dere, håper jeg å kunne arbeide enda mer blant dere. ¹⁶ Etterpå kan jeg gå videre og spre budskapet om Kristus til nye steder som ligger enda lengre borte en Korint. Da trenger jeg ikke å skryte over det andre har utført som oppdrag fra Gud. ¹⁷ Det står i Skriften^[b]: ”Den som vil skryte, han skal skryte over det som Herren har gjort.”^{[c] 18} Det hjelper ikke å fremheve seg selv. Alle må få sin anerkjennelse av Herren.